Ut på tur!

Hei igjen! Nå er jeg virkelig inne i en bloggeperiode her. Har vel litt med at fotballen har begynt og jeg er ikke sååå genuint interresert som en viss anna kar. Men jeg sitter nå her i soffan, så da drar jeg likesågodt headsettet over hue og koser meg i hundeverdenen sammen med dere. Eller med slektsforskingen- liker å kalle det det selv om det begrenser seg til å lese kirkebøker og folketellinger en periode. Dette er vanskelige saker skal jeg si dere. Har en mentor jeg setter umåtelig pris på. Han har funnet fram til mesteparten av min slekt- (både far og mor) helt tilbake til 1600 tallet. Det var vel sånn jeg ble bitt av basillen. Han fikk oppdrag av meg og etterhvert som han arbeidet seg utover i slekta ble det avdekket masse overraskelser og artige fenomen og ikke fullt så artige fenomen som høy barnedødelighet, uægte barn og lungesott. De som er virkelig interresert i dette og har det som hobby sitter inne med en ENORM kunnskap og jeg beundrer de dypt og hellig:))) Jeg er bare en liten "fis" i forhold:))




Så er det TussiMussi røveren da. Jeg fikk mitt livs sjokk her en morgen da jeg oppdaget at den skåla med sjokolade som jeg trodde Roger skulle rydde bort når han la seg (og omvendt- det er like mye min feil selvsagt) var TOM. Det var riktignok bare et par tre små sjokoladebiter, men det var det det var, og jeg fikk nærmest panikk, for jeg skjønte jo hvem tyven var! Og at den tyven ikke skal ha sjokolade. Overhodet. Jeg fant jo ut etter mye googling at det som regel skulle litt mer til, men lærte ei lekse der gitt. En hund på 20 kilo kan spise ca 350 gram lys sjokolade før der er alvorlig, men da er det bare å komme seg til dyrlegen!Men Tussi er seg selv, har ikke merket noe!Off, men man blir jo redd!
Det var som da Daniel (sønnen min) hadde tatt med seg fluorglasset i senga og satt og gumlet i veg så fluorskummet rant. Da sa de på giftinformasjonssentralen at det skulle MYE fluor til for at det var farlig. Det holdt ikke med et glass. Men man trengte jo ikke spise mer enn en tablett om dagen.. hehe. At det skulle være så godt med fluor:)

Innimellom her er det bilder fra turen vår idag. Nå har det vært så utrolig dårlig vær noen dager, og Tussi er ikke spesielt glad i bortoverhaggel og nordavind. Selv om ho er lapphund! Da må ho nesten tvangstisses. Men idag var det solgløtt- selv om skyene truet:)


Flink på sitt-bli


Mammmmaaaaaa- her kommer jeg. Vær klar med leverbiten:)


Jeg VEIT hva du har i lomma , mamma!



Fine TussiLussi


Julestemning med kristorn.........


.....nei veit dere hva, det er jo VÅR!!!


Ha ei flott uke alle sammen!

Mer Tussivalpen:)

Fant igjen en harddisk hvor alle bildene mine var lagret. Jeg var LIVREDD for at den var blitt borte, og leita og leita. Det viste seg at guttungen hadde brukt den til en særoppgave (forøvrig om lapphundrasene)og "glemt" hvor han hadde gjort av den. Så oppe på rommet hans, les: kaosareal, lå den kamuflert av fire lag skolebøker, to lag olabukser og en tom pose potetgull. Umiddelbart var reaksjonen FORBANNA, men så skifta den til MEGET HAPPY.

Tre dager etter Tussi var kommet til oss hadde vi en liten fotoseanse i hagen til en venninne. Noen av de har jeg lyst til å dele med dere.
















HERLIGE VALPEN!!

Så vil jeg si tusen takk til alle som har kommentert HD resultatet til Tussi. Med en gang må jeg innrømme at jeg ble litt "rotete" i toppen, men så hjalp dere meg ned på kloden igjen. Tussi er jo så spretten som bare det, og jeg skal slutte å bekymre meg for det som ikke trengs å bekymre seg for:)

HD/AD resultat

Etter mye venting på resultat fordi faktura ble sendt til et heeelt annet sted i landet så kom endelig resultatet. Eller endelig og endelig, fru Blom.

AD-A
HD-C

Nå er jeg en smule confused oppe i kålhodet mitt. Har ikke fått brevet i posten enda da, har bare sett resultatet på dogweb.


her er det i hvertfall ei som tar alt med knusende ro:))



Det er verre for hu med solbrillene:)

Lita Tussi- bare en bitteliten en:))

Jeg elsker å mimre tilbake til Tussivalpen:)







Men det er verdens beste Tussi selv om ho er stor også:)))

Du Nøve, du Nøve!

På Bergheim i Hallingdal bor Nøve. Nalle bor der også, pappaen til Tussi, og Ullf- angorakaninen. Og Bjørn, samboer´n. Alt dette veit dere innmari godt. Det dere kanskje ikke veit er at jeg har kjent Nøve siden jeg var bare ungen, da søstera hennes blei sammen med onkelen min. Nøve hoppa rett inn på lista mi over de snilleste, mildeste, goeste og klokeste menneskene i hele min verden! I alder så er det 10 års forskjell på oss, og hvis jeg var ca 8 år så var Nøve...ja 18. Voksen i mine øyne. Ho var så innmari flink til alt mulig. Spesielt strikke og hekle husker jeg. Dokka mi fikk nye strikkaklær- stadig vekk. Og så fine!
Men den gangen hunden vår stakk av med strikkelua, rulla den i gjørme og tagg den i stykker, da grein jeg noen såre tårer. Men Nøve visste råd, det vart strikka ei ny ei omtrent umiddelbart! Ei enda finere tilogmed! Og jeg skal love dere at jeg passa godt på den.
Hunden hennes, Bianco, var med overalt. Shetland sheepdogen som jeg syntes var så kul! Og som hadde de tynneste beina i verden. Tenkte flere ganger at de knakk om han hoppa ned fra sofaen... hehe.. "Nøve og Bianco", det ble jo nesten et begrep. Der Nøve var- der var Bianco. Overalt var det lille pelstrollet med. Men nå har jo "Nøve og Nalle" også blitt et begrep.HIHI.I hundesammenheng i allefall!

Så, for et par år siden, tok jeg det store steget og skulle skaffe meg egen hund. Hvilke rase? Jeg gikk meg vill i jungelen. Visste jeg ville ha en liten/mellomstor hund MED masse pels og nese.Det var liksom startkriteriene. Rasen jeg følte jeg kjente best var cavalieren, men shetland sheepdog og border collie var også høyt oppe. Men så fikk Nøve snusen i dette og introduserte meg for FL, da var jeg frelst.NALLE den VAKRE! Det at han skulle på romanse med Ofelia på Fjelldronningen, (sorry Milli, men det var bare en liten flørt) var jo snakk om å være ute til rett tid. Og at det ble født EN tispe i kullet og at jeg gikk gjennom nåløyet hos Sissel og Per. Tussi var nok ment for meg før ho var født, for så mye tilfeldigheter er litt i merkeligste laget, men så er jeg tilbøyelig til å være litt alternativ:)))

Desverre bor jeg bortimot 40 mil unna, så det er ikke ofte jeg er på østlandet, men når jeg er der så MÅ vi innom Bergheim for å hilse på. Og det er bestandig så koseli. Tussi ELSKER Gommo og pappaen sin og livet på landet. Der forlater jeg ho uten problem.



Opprinnelsen til dette innlegget kom da jeg og Tussi var i postboksen og fant Gommopakke. Jeg greier jo ikke la være å åpne, med en gang, og inni der låg det noe loddent og fint, pulsvarmere av NalleTussiogSau, og Tussi vart så Tussete. DET LUKTA JO HIMMELSK! Ho hadde ikke vært mer Tussete om det hadde vært skinkesteik i den pakka.Da var det fram med fotoapparatet. Ho snuste og snuste og logra som bare det.


Nå er det kveld og ho går rundt og bærer på de pulsvarmerne om ho finner de. Ødelegger de ikke, bare koser med de og snuser. :)Men som dere veit så tar jeg ikke sjansen på at de blir ødelagt! Jeg er ikke 8 år lenger, så det er vel litt mye forlangt at ho skal strikke nye til meg fordi ei lengtende TusseTussi ikke klarer å holde seg unna:)





Så TUSEN TAKK, NØVE! Jeg er glad jeg kjenner deg og du er fortsatt trygt plassert på lista mi over de -snilleste, mildeste, goeste og klokeste menneskene i hele min verden!- Det er et stort hjerte i det Nøve-mennesket:)))


Hilsen HEGE

Og den beste Gommo´n også- sier TussiLussi

HUNDE-EIER SYNDROMET!

sakset fra bloggen til Kennel Cacilius

I oppslagsboken ”Vestens Sykdommer” fant jeg en beskrivelse av den allment forekommende sykdommen ”hundeier”.



Jeg siterer: ” Hundeeier, latin: canis familiaris idiotus, er en sykdom med et langt forløp. Den kan ramme alle, uansett kjønn, alder eller tidligere status i samfunnet. Tendenser tyder på at den i visse tilfeller er arvelig. Langtidsstudier har vist at helbredelsesprosenten er meget lav.



Første symptomet er et, ofte skjult ønske om hund, mange ganger med en diffus bakgrunn. Sykdommen slår ut i alvor når pasienten har kjøpt hund. Da sees de ute uansett vær, hagl eller drivis, under den beste sendetid på TV eller før hanen galer om morgenen, vandrende omkring på gatene lik Zombier, med sine hunder.



Et annet symptom som er veldig vanlig, er at personen det snakkes om sees løpende omkring i skogen, med et tomt kobbel i hånden samt en ansiktsfarge som skifter fra høyrød til en blåaktig nyanse vilt skrikende ”kom hiiiit!” Erfaringer sier at man ikke bør forsøke å få kontakt med den noe hysteriske hundeeieren, da dette er totalt meningsløst i situasjonen som her beskrives.



Ellers sees hundeeiere ofte på gatehjørnet, eller lignende i nær samtale med andre hundeeiere, tross at de beviselig aldri har møtt hverandre før. Til høytider kjøper pasienten ofte kjøttkaker og hamburgere i plast (med innbygget pip når man trykker på dem) for å pakke dem inn i vakkert gavepapir, for så å gjemme dem til jul eller fødselsdager. Da tas pakken fram under høytidlige former, for å foræres til en, begripelig nok, uforstående hund.



Vitenskapelige undersøkelser har dog vist at hundeeieren ytterst sjelden utgjør noen fare for samfunnet og at pasienten selv ikke opplever sin sykdom som besværlig. Da de som regel er ganske fornøyde og glade, kan man med god samvittighet la dem holde på og se dem som et pittoresk og muntert innslag i vårt samfunn.”

Tussi og hennes merkverdige "fobier".

Jeg ble rett og slett inspirert til å skrive et lite innlegg ang dette da jeg leste om Benita og hennes fobi for trappetrinna. Så kom det jo i kommentarer fra dere hva deres hunder ikke var spesielt glad i også.
Jeg må vel si at jeg opplever Tussi som en tøff, og modig jente. Som er med på det meste og takler det godt. Hun er absolutt i balanse og er passe snill og passe vill og passe rolig. På våre daglige turer møter hun mye forskjellige folk, men så kommer det rare. Vi møter folk som er mørke, hvite, store, små, unge, gamle, med hund, uten hund. Med staver og uten staver. Med ski og rullestol og sykkel og småbiler og fotballer. MEN eldre damer med HATT (dere veit sånn hatt som eldre damer gjerne har..hehe). Det er vanskelig å forholde seg til! Og spesielt om de har gåstaver. Da knurrer ho rett og slett! Og bjeffer og stamper frambeina i bakken. Og viser helt tydelig at HJELPEMEG... HO DER VAR SKUMMEL! Mamma, pass deg for ho!Jeg skal beskytte deg! Dette er litt vanskelig å få trent på dette siden da disse eldre damene jo av natur er litt bekymret og det hjelper jo ikke at Tussi Tusser seg heller.
Dette tror jeg at jeg vet når starta. Ifjor var det 150 års jubileum i Florø. I den forbindelse ble det satt utover en hel del kunst- skulpturer rundt omkring i byen. Jeg og Tussi (som vel bare var 4-5 mnd) gikk vår daglige promenad gjennom byen. PLUTSELIG!!! Der sitter dama.
Og Tussi skvatt noe så voldsomt når ho såg ho. "Passasjeren" som skulpturen heter. Bjeffa og knurra og oppførte seg rart rett og slett:) Vi brukte god tid på å bli kjent med dama og ufarliggjøre ho. Eller jeg gjorde ikke no egentlig. Bare var rolig og viste ho at denne dama var ikke farlig. Det løsna etterhvert. Dama sitter der fortsatt og nå er det ikke no å bry seg med lenger.
Men så har vi disse levende gamle damene da. Type Sossen Krogh m hatt:) Er det noen som har gode råd? Jeg vet det beste er å få disse damene til å ufarliggjøre seg, men akkurat denne gruppen mennesker er litt spesielle:)Kanskje det er nettopp det de viser Tussi. At de er engstelige?? Kan jo gå bort å høre om de kan stille seg til "treningsdisp" men det skulle helst vært så naturlig som mulig:)

Så er det en ting til ho ikke liker. Det er dette:

Det er mere komisk enn det er bekymringsfullt da. Men Tussi liker ikke det vaffeljernet og jeg aner ikke hvorfor... hehe. Men det løste vi ved at jeg satte det på gulvet når det var blitt kaldt slik at hun kunne venne seg til det. De er ikke bestevenner , men kan leve med hverandre:)) Første gang hun oppdaga det på benken så bråjeffa ho så hele husets levende kreaturer satte fast alt som var av vaffel :) Jeg trodde jo huset var omringet av gamle damer, m/ hatt: