Hei på dere! Lenge siden sist nå, men det har vel ikke hendt så mye hos oss forfryste vestlendinger. Eller det har vel hendt litt... Tussi begynte jo å "våkne til liv" igjen etter den trasige løpetida i mars, men så røska det igang igjen og ble enda verre. Det var regelrett som å ha en katt i hus- ikke en hund. Ho orka (tilsynelatende) ingen ting. Brydde seg døyten om oss -kunne godt gå opp i 2. etg å legge seg. Skulle ikke gå i bånd, eller gå i det hele tatt. Kun ut på do og så inn å legge seg. KATT! (Jeg liker katter, men noe mer arrogant og egenrådig enn de leiter i hvertfall jeg lenge etter!) Sånn var Tussi! Lat, slapp, asosial og skulle ikke gjøre noe av det vi sa. Kan dere forestille dere å plutselig sette bånd på katta deres og så prøve å få med den på tur........ puh...Ikke noe jeg orker hver morgen når jeg har det ørlitt travelt og bikkja begynner å skape seg allerede på trappa.Jeg har vel testa ut alle mine ferdigheter på lokking, luring, det-er-meg-som-bestemmer.tussi!!, hjernetrim og det som måtte være. To minutter var maks fokus og så var det nei-nå-vil-jeg-ikke-mer. En liten tur til dyrlegen fikk bekreftet det jeg trodde- Tussi var skinndrektig. En ting er at det er travelt for oss, men jeg tenker igrunn mest på dyret som blir plaget med dette. Ho er jo helt tydelig frisk fysisk, men oppe i det kloke hodet løper hormonene løpsk. Nå får ho Galastop dråper og jeg synes jeg aner tegn til bedring. Ho går FORAN meg på tur, vil ut i skogen å snuse, synes det er helt greit å forlate huset, leike med andre hunder, ja ho er mer aktiv og våken rett og slett.
DET ER VELDIG POSITIVT
Vi har nå vært på noen turer i det siste. Igår seinest. Da hadde jeg med en storsmilende Tussi på Uførefjellet. 310 moh, man ser rett vest:)Florø er rett bak det høyre låret mitt:) hehe
Det kommer mer herfra, men er så travelt om dagen. Har ikke fått kommentert så mye hos dere heller. Men leser innpå her av og til:)
Koseklem fra Tussegjengen!