En vemodig liten en.

...denne har jeg hatt en stund, og hver gang jeg leser den får jeg en real klump i halsen. Dere "garva" hundfolk kjenner nok denne lille historien ut og inn, men kanskje det er noen som leser den for første gang også. Det er desverre mange dyr som "glemmes". Hør samtidig på Natasha Bedingfield - wild horses. Da blir opplevelsen komplett.
Tenk å være så heldig å ha en venn som er så utrolig glad for å se deg -hver gang!!
Tussi, jeg skal passe på deg, slik som du passer på meg!

Hvordan kunne du?
Da jeg var valp underholdte jeg deg med mine særegenheter og fikk deg til å le. Du kalte meg ”barnet ditt”, og tross antall sko jeg bet i stykker, ble jeg din aller beste venn. Når jeg var ”dum” hund, pekte du på meg og spurte: ”Hvordan kunne du?” -men etterpå ble du blid, og la meg på rygg og koste med meg.

Det tok litt lengre tid enn ventet før jeg ble stueren, for du hadde veldig mye å gjøre, men vi klarte det sammen til slutt. Jeg husker nettene når jeg lå tett ved din side og lyttet på snorkingen din, lyttet på din rolige pust og dine hemmelige drømmer, og jeg tenkte at livet ikke kunne bli mer perfekt enn dette. Vi gikk lange turer i parker, kjørte lange bilturer og stoppet for å spise is (jeg fikk bare kjeksen, for ”is er ikke bra for hunder” sa du) og jeg tok lange høneblunder mens jeg ventet på at du skulle komme hjem på slutten av dagen.

Etter hvert begynte du å bruke mer tid på jobben, og du satset på karrieren. Du la også mye tid i å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig, trøstet ditt knuste hjerte og forsto når du var blitt sviktet. Jeg klagde aldri på dårlige beslutninger, jeg logret og viste glede da du kom hjem, og jeg ble lykkelig for din skyld da du ble forelsket. Hun, nå din kone, er ikke et ”hundemenneske”, men allikevel ønsket jeg henne velkommen til vårt hjem, viste henne tillit og lystret henne. Jeg var lykkelig fordi du var lykkelig.

Senere kom menneskebarna og jeg delte din glede og din lykke. Jeg var fasinert over deres små fingrer, hvordan de luktet, og jeg ville ta vare på de jeg også. Det var bare det at hun og du var redde for at jeg skulle skade dem, og jeg tilbrakte mesteparten av tiden forvist til at annet rom eller til et hundebur. Å, som jeg ville elske dem, men jeg ble ”fanget i kjærligheten”.

Når de ble litt eldre ble jeg deres beste venn. De hang i pelsen min da de prøvde å stå på egne ben, prikket med fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt som hadde med dem å gjøre og deres berøringer, din kos var ikke lengre en selvfølge. -og jeg hadde forsvart dem med livet mitt om det hadde vært behov. Jeg smøg meg ned i sengene deres om natten og lyttet til deres rolige pust og hemmelige drømmer, og sammen ventet vi på lyden av bilen din i oppkjørselen.

Det var en gang da andre spurte om hunden din, og du viste dem et bilde av meg som du hadde i lommeboka di, og fortalte historier om meg. I de siste årene har du bare svart ”Ja” og byttet samtaleemne. Jeg hadde gått fra å være din hund til bare en hund, og du unngikk alle brysomheter med meg.

Nå har du fått en ny karrieremulighet i en annen by, og du og de skal flytte til en leilighet hvor husdyr ikke er velkomne. Du har tatt beslutningen for familien din, men det fantes en tid da jeg var din eneste familie.

Jeg var kjempeglad for bilturen (akkurat som i starten av vårt vennskap) til vi kom til dyrepensjonatet. Det luktet hund og katt, redsel og håpløshet. Du skrev under på et papir og sa: ”Jeg vet dere kommer til å finne et fint hjem til henne.” De ristet på hodene sine og ga deg et anstrengt blikk. De innser at for en middelaldrende hund, selv med papirer, er det nesten umulig. Du var tvunget til å bestemt rykke din sønns hender fra min pels mens han skrek: ”Nei pappa!!! Vær så snill, la dem ikke få ta hunden min!” Og du var bekymret for han, og for en fæl erfaring du nettopp ga han angående lojalitet, vennskap og respekt for liv! Du ga meg en avskjedsklapp på hodet, unngikk mitt blikk og pussig vegret du deg for å ta med mitt halsbånd og kobbel. Du hadde en tid å passe, nå har jeg en også.Etter at du hadde gått sa de snille jentene at du sikkert hadde visst for flere måneder siden at du skulle gi meg bort, men at du ikke hadde gjort noen forsøk på å finne et bra og koselig hjem. De ristet på hodene og sa: ”Hvordan kunne du?”

De er så snille mot oss som deres sjef tillater. De mater oss, naturligvis, men jeg mistet appetitten for flere dager siden. I begynnelsen når noen gikk forbi buret mitt, pirret det i magen og jeg tenkte og håpet på at dette bare var en vond drøm, og at du var kommet tilbake for å hente meg. Eller så håpet jeg på at det var noen som brydde seg, noen som kunne redde meg. Når jeg forsto at jeg ikke kunne konkurrere med den glede de søte, glade valpene viste, så ga jeg opp og satte meg i et hjørne og ventet.

Jeg hørte fottrinn fra korridoren når hun kom til meg på slutten av dagen, og jeg fulgte henne snilt gjennom korridoren og til et annet rom. Ett ubehagelig stille og tomt rom. Hun satte meg på et bord og strøk ørene mine og sa til meg at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte dunket av forventning og spenning for hva som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse. ”Kjærlighetens fange” hadde nå nådd slutten.

Jeg var engstelig for henne, slik er min natur. Byrden var tung for henne, og det kjenner jeg til, på samme vis som jeg kjenner til alle dine sinnsstemninger. Forsiktig bandt hun en snor rundt mine framføtter samtidig som en tåre rant nedover hennes kinn.Jeg slikket hånden hennes på samme vis som jeg brukte å trøste deg for mange år siden. Sikkert stakk hun nålen inn i min åre. Når jeg kjente stikket og den kalde væsken som for gjennom kroppen min, la jeg meg trøtt ned, så inn i hennes vennlige øyne og mumlet:”Hvordan kunne du?” Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ”Jeg er så lei meg.” Hun klemte meg, og forklarte kjapt at det var hennes jobb å se til at jeg kom til en bedre plass. Der skulle jeg aldri mer bli ignorert, slått, gitt opp eller behøve å forsvare meg selv – en plass med mye kjærlighet og lys, så meget annerledes enn denne plassen på jorda. Og med de siste kreftene jeg hadde igjen, prøvde jeg å vise henne gjennom å logre at mitt: ”hvordan kunne du?” ikke var rettet til henne. Det var deg, min elskede eier, jeg tenkte på.

Jeg glemmer deg aldri og kommer til å vente på deg i all framtid. Måtte alle i ditt liv fortsette å vise deg så mye lojalitet.